| Article: Regjeringens unnfallenhet |
 |
 |
 |
|
I sitt innlegg 26. august utfører statssekretær Libe Rieber-Mohn det kunststykke å ikke gi konkret svar på ett eneste av våre spørsmål. Om kravet til fire års arbeid eller utdanning for gjenforening med ektefelle og barn, skriver hun at utdanning og arbeid er viktig for å bli en del av det norske samfunnet og kunne ta seg av familien. Ja, men hvorfor må man eventuelt ha vært i jobb i minst fire år? Dette er et dramatisk tiltak som ikke gjenfinnes i noen av våre naboland. Vi inviterte også til regjeringens refleksjoner over hvor integreringsfremmende det er at ektefeller og barn i realiteten vil måtte leve atskilt i minst 6-7 år, mange av dem i prekære situasjoner i land som Somalia og Afghanistan. Mange vil faktisk aldri gjenforenes, fordi barna fyller 18 og mister retten til gjenforening. Vi tillater oss å gi vårt eget svar: Dette vil for mange være selve definisjonen på helvete. Helvete er ikke integrasjonsfremmende. Hva enn regjeringen skulle hevde: Å ramme kvinner og barn for å skremme unna flere asylsøkere, er ikke en human asylpolitikk. Og å splitte familier har aldri og vil aldri være en god integreringspolitikk. Vi spurte også hvordan regjeringen kontinuerlig kan hevde å beskytte asylinstituttet når den kontinuerlig bryter anbefalingene fra FNs høykommissær for flyktninger. Statssekretæren svarer først at Norge følger anbefalingene og i neste setning at Norge ikke gjør det. Som hun skriver: FN-stridig praksis prøves som hovedregel i stornemnd "med mindre praksis følger av instruks fra departementet". Så regjeringen følger anbefalingene - bare ikke når Dag Terje Andersen og Rieber-Mohn (dvs. regjeringen) bestemmer seg for ikke å gjøre det. Realiteten: Asylsøkere som FN klart sier skal gis beskyttelse, får avslag etter avslag og ender opp som papirløse uten rettigheter i Norge på ubestemt tid, eller tvangsreturneres til forfølgelse i hjemlandet eller ny flukt, slik som skjedde med afghanerne. Når statssekretæren insisterer på at Norge skal returnere personer som det gjennom inntil 16 år ikke har vært mulig å returnere, synes hun derimot ganske klar: Det er akseptabelt at Norge får en permanent underklasse av papirløse. Det er nemlig det som er i ferd med å skje med regjeringens ensporete politikk. Statssekretæren sier at Norge ikke vil bygge omsorgsinstitusjoner i utrygge områder i Afghanistan. Utenriksminister Jonas Gahr Støre ble altså angrepet i Kabul, hvor barna skal sendes. Spørsmålene står ved lag: Hvilke sikkerhetstiltak planlegges for å beskytte barna mot selvmordsbombere og andre trusler? Og er regjeringen villig til å garantere barnas sikkerhet? Hvis regjeringen ikke kan gi konkrete svar på dette, er den ikke verdig å ha ansvaret for barn på flukt. Statssekretæren forklarer heller ikke hvordan det kan være til beste for enslige mindreårige å måtte vente flere måneder og deretter bli tvangssendt til et nytt land i Europa. Hun sier bare at det er UDI som har vurdert det slik. Da må det jo være i orden. Hun forklarer heller ikke hvordan man skal velge ut hvilke barnefamilier som skal sendes til Hellas for potensielt å leve i athenske gater og parker, uten utsikt til opphold, hun bare sier at andre land også gjør det. Da må jo det også være i orden. Sist men ikke minst unnlater statssekretæren å svare på hvordan det kan være i tråd med regjeringens verdisyn å tvangsreturnere homofile til land der et ordinært samliv er utenkelig, eller om regjeringen mener det er riktig å forutsette at homofile skjuler sin legning ved retur for å unngå alvorlig forfølgelse. Statssekretæren er kanskje stille, men her gir avslagsvedtakene rungende svar. Rune Berglund Steen, leder Grenseland Kari Helene Partapuoli, leder Antirasistisk Senter Kirsten Kvalø, leder PRESS - Redd Barna Ungdom Jon Ole Martinsen, rådgiver Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) |