| Article: Spørsmål til regjeringen |
 |
 |
 |
|
Den rødgrønne regjeringen har det siste året på løpende bånd lansert innstramninger som snur opp ned på mange prinsipper i norsk asylpolitikk. Endringene har ingen sammenheng med regjeringens demokratiske mandat, og har blitt gjennomført så raskt at mange spørsmål står igjen ubesvart. Regjeringen har eksempelvis hevdet at det vil styrke integreringen at alle som får opphold på humanitært grunnlag, ikke bare må komme seg i jobb, men arbeide eller gå på skole i minst fire år før de kan gjenforenes med ektefelle og barn. Den faktiske atskillelsen, iberegnet saksbehandlingen, vil være 6-8 år, eller lenger. Hvordan styrker det integreringen at en kvinne skal lengte etter sin ektemann eller omvendt, i årevis? Hvordan blir integreringen bedre av at foreldre og barn holdes atskilt, slik at de ikke lenger kjenner hverandre når (hvis) barna etter 6-8 års atskillelse kommer til Norge? Og hvordan beskytter man asylinstituttet ved å bryte anbefalingene fra organet som er satt til å overvåke gjennomføringen av Flyktningkonvensjonen? Hva er problemet med FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), siden UNHCRS anbefalinger ifølge regjeringen i så omfattende grad er feil? Hvordan kan regjeringen ha tiltro til at UNHCRs flyktningleire inneholder flyktninger, når deres vurderinger ikke holder stikk? Statsminister Stoltenberg har bekreftet at regjeringen arbeider med å opprette en omsorgsinstitusjon for enslige mindreårige i Afghanistan. Norske institusjoner i Afghanistan vil kunne være et mål. Hvilke sikkerhetstiltak planlegges for å beskytte barna mot selvmordsbombere og andre trusler? Er regjeringen villig til å garantere barnas sikkerhet, eller hvor mange forbehold må regjeringen ta? Hvilket alternativ vil den velge − lav sikkerhet, eller at barnas hverdag skal være invadert av vakthold? Regjeringen har beordret UDI til å overføre enslige mindreårige asylsøkere til andre europeiske land under Dublinsamarbeidet. I Arbeids- og inkluderingsdepartementets instruks til UDI av 1. oktober 2008 påstås det at ”det ikke [kan] legges til grunn at det er noen automatikk i at det er i barnets interesse, og til det beste for barnet, å få sin sak realitetsbehandlet i Norge.” Eksakt hvordan kan det være til barnets beste at måneder går med til å avgjøre hvilket land som skal behandle asylsøknaden, før barnet eventuelt rives opp fra miljøet i Norge og igjen sendes til et helt nytt sted hvor det mangler enhver tilknytning? Regjeringen har også beordret UDI til å overføre barnefamilier til Hellas. Det skal etter sigende foretas ”en individuell vurdering” av hvilke familier dette skal gjelde. På FNs liste over 148 lands innvilgelse av beskyttelse, er Hellas nederst. Det er årlig bare et titalls personer som får opphold. Hvordan skal den individuelle vurderingen foregå for å velge ut hvilke afghanske og somaliske barnefamilier som skal nektes enhver rettssikkerhet og enhver realistisk utsikt til beskyttelse? Det er også kjent at familier som tidligere har blitt overført fra Norge, har levd i månedsvis i athenske parker. Hva er kriteriene i en individuell vurdering av hvilke barnefamilier som egner seg best til å tilbringe noen måneder i en park? Europarådets kommisjon mot rasisme og intoleranse (ECRI) har igjen rettet en sterk anmodning til Norge om å sette en tidsgrense for hvor lenge noen skal forbli papirløse. ECRI er kjent med at norske myndigheter skiller mellom dem som samarbeider og dem som ikke samarbeider om retur, men påpeker at det, uansett omstendighetene, er noen som har vært i denne situasjonen for lenge. Hvis norsk politikk skal ligge tettest mulig opp til andre land, hvordan har det seg at Norge ikke tilpasser seg andre lands større forståelse for mennesker i denne situasjonen? De få som har vært her aller lengst, nærmer seg snart 20 år. Skal det finnes en maksgrense, eller er det akseptabelt at Norge får en permanent underklasse som tilbringer store deler av livet her uten rettigheter? Regjeringen har gjennomført en epokegjørende reform for homofiles rettigheter i Norge. Samtidig behandles homofile asylsøkere fra Iran, Irak og flere andre land ut fra prinsipper vi forlot på 70-tallet. Hvordan er det i tråd med regjeringens verdisyn å tvangsreturnere homofile asylsøkere til land hvor det er forbudt å være seg selv, og hvor et samliv med den man elsker er helt utenkelig? Mener regjeringen at det er riktig å forutsette at man skjuler sin legning ved retur for å unngå alvorlig forfølgelse? Vi imøteser regjeringens svar. Rune Berglund Steen, leder, Grenseland Kari Helene Partapuoli, leder, Antirasistisk Senter Kirsten Kvalø, leder, PRESS − Redd Barna Ungdom Jon Ole Martinsen, rådgiver, Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) |