Article: Den papirløse underklassen PDF Print E-mail

Det er all grunn til å tro at antallet papirløse utlendinger har økt betraktelig i Norge i løpet av noen få år. Samtidig som problemet har økt, har viljen til humane, pragmatiske løsninger forblitt på nullpunktet.

Det er primært to omstendigheter som har bidratt til økningen i antallet mennesker som lever blant oss med sin blotte eksistens alene, uten papirene i orden. Økningen har gått parallelt med en forharding av norsk asylpolitikk. Under den forrige regjeringen, og daværende statsråd Erna Solberg, tok norsk asylpolitikk en dramatisk vending bort fra mange av de prinsipper asylpolitikken før hadde vært basert på. Spesielt begynte man i langt større grad enn tidligere å avslå asylsøkere som ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har behov for beskyttelse. Det dreier seg om asylsøkere fra krigsskueplasser og diktaturer som Afghanistan, Irak, Somalia og Eritrea.

Det er ikke vanskelig å avslå asylsøkere fra disse landene, det krever bare en gal form for politisk vilje. Derimot er det langt vanskeligere − eller helt umulig − å iverksette vedtakene. Asylsøkerne får avslag, uten at de kan sendes ut med tvang. Og de vegrer seg for selv å reise ut av åpenbare grunner. For eksempel anser UNHCR at alle asylsøkere fra Eritrea har behov for beskyttelse, og Amnesty International advarer mot at enhver returnert asylsøker risikerer tortur. Hvilken eritreer ved sin rette forstand vil trosse disse advarslene?

En annen sentral faktor er Dublinsystemet, som Norge ble en del av i 2001. Før ville asylsøkere som hadde fått avslag i Norge, i langt større grad reise til andre europeiske land og søke asyl der. Prøver asylsøkere det samme nå, vil de, i medhold av Dublin II-forordningens regler om ansvarsfordeling, som oftest bli sendt rett tilbake til Norge. Dermed finnes ingen andre alternativer for asylsøkeren enn å reise til hjemlandet - eller å bli værende her. Dette bidrar også til å fremheve at disse menneskene nettopp er et norsk ansvar. Så lenge Somalia, Afghanistan og Irak er i krig eller ustabile, og så lenge Eritrea og Etiopia forblir totalitære regimer, har de fleste av disse menneskene trolig ingen løsning annet enn i Norge.

Norske politikere er like begeistrede for Obama som de er lukkede for hans agenda om amnesti for papirløse. Spørsmålet er åpenbart: Er det norske politikere eller norske papirløse som kommer til kort sammenlignet med de amerikanske?

Også blant andre europeiske land er det langt mer alminnelig med regulariseringsordninger av ulikt slag enn i Norge, og flere land − blant annet Sverige, Italia og Spania − har de siste årene gjennomført omfattende amnestilignende ordninger for asylsøkere med endelig avslag og dels andre papirløse. I Norge er ordet ”amnesti” et fyord i asylpolitikken. Den spanske ordningen ga opphold til hundretusener, den svenske til vel 17 000. At norsk asylpolitikk er spesielt liberal og human sammenlignet med andre europeiske land, er i stor grad en illusjon. Men gitt vårt gode selvbilde er det en illusjon det har vært lett å få oss til å tro på.

Problemet som andre land har erkjent, er at et asylsystem trenger dampventiler. Et system som håndterer mennesker i både komplekse og sårbare situasjoner, må kjenne sine begrensninger − må rett og slett ha evne til ydmykhet, miskunn og en sunn dose pragmatisme i møtet med mennesker som er presset mot veggen. Setter man hardt mot hardt mot sårbare mennesker år etter år, får man likevel ikke veggen til å flytte seg.

Jeg har gjennom de siste tre årene fulgt en ung, afrikansk asylsøker ganske tilfeldig. Allerede den første gangen jeg traff ham, hadde han fått endelig avslag, og allerede den gang var han psykisk utslitt. Han var omkring 20 år gammel, fra et land med et av kontinentets mest repressive regimer, og han hadde fortalt at han hadde sittet fengslet i månedsvis på grunn av deltagelse i en studentdemonstrasjon. Dette ble ikke trodd av utlendingsmyndighetene, blant annet på grunn av en alderstest som vanskelig kan sies å ha holdt vitenskapelig standard. Ullevål sykehus, som hadde deltatt i undersøkelsene i hans sak, trakk seg senere fra ordningen på grunn av den sterke kritikken mot metodikken de benyttet. Gammel virker han heller ikke i person − tvert om, han var en ungdom den gangen, og bare så vidt en ung mann nå, tre år senere.

Etter hvert havnet han på Lier ventemottak. Der var han i halvannet års tid, i den ekstreme passiviteten og isolasjonen som preger dette stedet. Han skal ha kommet opp i håndgemeng med mottaksstaben, og ble en periode fulgt omkring av to Securitas-vakter. Det kom til et punkt hvor han ikke orket mer. Han flyttet inn under trappa til resepsjonen på mottaket. Der bodde han delvis i flere måneder, i en stille protest − så stille at ingen lot seg merke ved den. Da kulden kom, fjernet mottaket ham med makt. Han innledet da en sultestreik på rommet som varte i ca. en måned. Etter det ga han opp. Han forlot mottaket, og lever nå på gata i Oslo. En gang skal han ha blitt jaget bort fra Bussterminalen i to-tiden på natten; der har man nylig byttet ut de myke setene med trebenker, etter sigende i den hensikt å gjøre det mindre fristende for papirløse å sove der. For folk som har asfalt som alternativ, vil enhver benk uansett være å foretrekke.

Det kan være liten tvil om at Norge har spilt en avgjørende rolle i utformingen av hans skjebne. Våre elendige alderstester har blitt avløst av den elendige behandlingen vi utsetter avslåtte asylsøkere for. Hva hvis han faktisk satt fengslet i månedsvis i hjemlandet som 17-åring? Hva hvis alderstestene ikke er ufeilbarlige? Hva hvis han bare var en guttunge som er livredd, og nå en ung mann uten det minste framtidshåp? Man kan ikke bare svare at det er livets harde realiteter, så lenge vi er med på å skape de realitetene.

For noen tiår siden hadde fattigfolk og arbeidsledige seg selv å skylde. De sto ikke på nok, de manglet initiativ, og de var født inn i et samfunnslag som ikke ga rett til å forvente mye. Vi har kommet langt siden den gang og endret noen viktige definisjoner. På et annet plan har vi endret ingenting som helst. Nå om dagen kan vi på samme måte si at flyktninger fra krigsområder og totalitære regimer har seg selv å skylde. De har satt seg selv i en vanskelig situasjon ved å flykte. Det er de selv som mangler motet, som velger ikke å trosse frykten for å reise hjem. De er født i land som ikke gir dem rett til å forvente mer, og de har selv påtatt seg å være bunnsiden i et av verdens beste samfunn. Det er like meningsløst og umenneskelig å fremholde dette nå som det var for hundre år siden.

Utlendingsdirektoratet foreslo allerede i 2003 at en gruppe blant de papirløse, nemlig avslåtte asylsøkere, burde kunne gis opphold eksempelvis fem år etter det endelige avslaget. De foreslo også et umiddelbart amnesti, for å løse opp i menneskelige situasjoner som lenge hadde vært fastlåst. I fravær av et slikt regularisert system for å håndtere papirløse, er den eneste løsningen amnestilignende ordninger når man når et visst punkt av sosial utestengning og menneskelig slitasje. Det er et punkt vi for lengst har nådd.

Rune Berglund Steen, leder, Grenseland