| Article: Norsk omsorg |
 |
 |
 |
|
Statsråd Dag Terje Andersen skriver i VG 10. juni at regjeringen vil finansiere institusjoner for enslige mindreårige asylsøkere i hjemlandet. Igjen har norske politikere asylshoppet tiltak i det restriktivt kreative Nederland. Dilemmaene knyttet til enslige mindreårige er betydelige, og regjeringens tanke kan være god i reelt stabile land hvor det er mulig å etablere forutsigbare og gode tilbud. Men i pressemeldingen nevnes Afghanistan, Somalia og Irak, tre av de mest konfliktfylte landene i verden. Omsorgsboliger i byer folk flykter fra i store antall? Jeg håper at selv denne regjeringen vil holde seg på riktig side av galskap. Aldri er omsorgen sterkere enn når den er baksiden av ankomstreduksjon. Det blir hult når statsråden sier at dette kun vil gjelde barn som ”ikke har grunnlag for beskyttelse”. Regjeringen har nettopp forskriftsfestet et brudd med anbefalingene fra FNs høykommissær for flyktninger som spesielt vil ramme asylsøkere fra Afghanistan. Dermed tjener uthulingen av ett prinsipp til å rettferdiggjøre uthulingen av et annet. Problemet ligger i det som ikke sies. Statsråden nevner ikke barna som har mistet foreldre til krig. Er det best for foreldreløse barn å tvangsreturneres til institusjon i et konfliktfylt område og overlates til seg selv straks de fyller 18, med bagasjen etter en ødelagt barndom og ungdom? Hva slags liv vil de ha? Og hva slags liv kunne de hatt i Norge? Avgrunnen mellom disse to mulige fremtidene risikerer å være et presist mål på den norske omsorgen. Rune Berglund Steen, leder, Grenseland |