| Article: Retur, retur, retur |
 |
 |
 |
|
Vi står overfor et stortingsvalg som vil være avgjørende for Norges behandling av mennesker på flukt. Mye kan tyde på at valget står mellom den kanskje mest restriktive regjeringen Norge har hatt i nyere tid, og en regjering som knapt ønsker å ha en asylpolitikk i det hele tatt. 3. september 2008 trådte Norge inn i en merkelig politisk situasjon. Over natten fikk vi en asylpolitikk som lignet Danmarks, men i et helt annet politisk klima og under et helt annet politisk styre. Vi hadde ikke hatt vedvarende, intens hets av asylsøkere og muslimer i Norge. Vi hadde ikke hatt kampanjejournalistikk i ledende aviser for å endevende asylpolitikken i restriktiv retning. Vi hadde ikke en regjering som hadde gått til valg med løfter om generell hersing med utlendinger. Likevel ble vi en dag møtt med en helt ny asylpolitikk, nærmest som en del av Arbeiderpartiets PR-strategi den uken. Den formiddagen fikk vi vite at lojaliteten til FN er forbeholdt utenrikspolitikken. At enslige mindreårige asylsøkere trenger veldig tøff kjærlighet - best er de faktisk tjent med å miste oppholdstillatelsen straks de fyller 18, eller aller helst med å tvangsreturneres til institusjoner i hjemlandet allerede før det. At ektefeller og barn har best av ikke å leve sammen; den tærende lengselen etter gjenforening med barnet som lever i en krigssone, vil nemlig motivere far eller mor til å bli raskere integrert. At asylsøkere heller ikke bør arbeide mens de venter på svar, siden alle som har flyktet hals over hode ikke kan dokumentere sin identitet. Retur, retur, retur. Og kontroll, kontroll, kontroll. Det er ingen tvil om at den norske asylpolitikken har kommet inn i en negativ spiral. Gjennom flere år har vi opplevd alvorlige svekkelser av rettighetene til asylsøkerne som kommer til Norge med et håp om trygghet og respekt. Vi later nesten til å ha trådt inn i en permanent tilstand av innstramninger. Noe av det farlige med innstramninger, er at effekten er kortvarig. Årets krigsflyktninger må stadig reise et eller annet sted, og fjorårets innstramninger er ikke nok til å skremme dem bort. Standardene må hele tiden senkes, nok til å holde jungeltelegrafen gående, nok til at mottoet når krigssonene i Somalia: Ikke Norge. Hvor som helst, bare ikke Norge. Afghanske asylsøkere er bare en av gruppene som utsettes for regjeringens eksperimenter. Sjelden har det vært tydeligere at norske myndigheter verken har hatt rett, eller retten på sin side. Under afghanernes sultestreik i 2006 gikk FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) ut med kritikk av den rødgrønne regjeringen for å legge opp til en returpraksis som var "helt uakseptabel". Afghanerne vant deretter frem i Utlendingsnemndas organ for prinsipielle saker, Stornemnda, og praksis ble brakt mer eller mindre på linje med FN. Ikke har de rett, og ikke har de retten. Men de har makten. Akkurat tre år etter afghanernes sultestreik og to år etter pilegrimsferden fra Trondheim til Oslo, har den rødgrønne regjeringen endret utlendingsforskriften. Dette var nå den eneste muligheten regjeringen hadde for å kunne overkjøre både stornemnda, afghanerne og FN. Dermed har Norge for første gang fått et klart FN-brudd inn i asyllovverket. Det bringer oss til i dag, tre måneder før stortingsvalget, og til det kanskje mest grunnleggende definisjonskriteriet for et samfunn: Hvordan det forholder seg til de utenforstående. Finnes det nok åpenhet, sindighet og velvilje til å møte fremmede som likeverdige - som mennesker med samme krav på respekt, trygghet og forutsigbarhet som oss selv? Det er tid for å ta status på hva vi har holdt på med de siste årene. Det er tid for alle som vil noe godt med det norske samfunnet å reagere: Asylinstituttet skal beskyttes, men ikke mot mennesker på flukt. Norge skal føre en rettferdig og balansert asylpolitikk, uten innstramninger for innstramningenes skyld. Og flyktningene, det er oss. Derfor har 31 organisasjoner og ungdomspartier gått sammen om å arrangere Ut-flukt09, 5 dager for en human asylpolitikk 19.-23 juni. Dette blir vårt startskudd på valgkampen. Kari Helene Partapuoli, leder, Antirasistisk Senter Amin Senatorzade, styremedlem, Den afghanske flyktningkomiteen (ARC) Rune Berglund Steen, leder, Grenseland – forum for asylsøkere og flyktninger |