Article: Ventemottakene må evalueres PDF Print E-mail

Den rødgrønne regjeringen hadde bare vært ved makten i tre uker da de i et positivt vedtak avsluttet den dramatiske og inhumane ordningen med å sette avslåtte asylsøkere på gaten. Noen måneder senere så vi opprettelsen av Lier statlige ventemottak, beregnet for avslåtte asylsøkere, kun med de mest grunnleggende fasiliteter for kost og losji. Ett års tid senere ble Fagerli ventemottak opprettet, for å utvide kapasiteten.

Opprettelsen av ordningen med ventemottak var ad hoc-preget, og det ble i forkant ikke gjennomført en skikkelig vurdering av hvordan slike ventemottak bør være utformet. Etter snart tre år er det behov for en grundig vurdering av hvordan ordningen har fungert. Vi utelukker ikke at et utreisesenter med reell satsning på tilrettelegging for retur kan inngå i det norske asylsystemet. Men Lier og Fagerli er det motsatte. Spesielt Lier tilbyr lite reell tilrettelegging for retur − ikke engang noe så enkelt som et returkontor med kompetent personale som kan gå inn i samtaler med asylsøkerne om deres fremtid.

Det er spesielt alvorlig at det i en rekke tilfeller har befunnet seg beboere på ventemottakene som ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) burde vært innvilget beskyttelse. Det er helt uakseptabelt at Norge gjentatte ganger har plassert personer i disse gruppene på ventemottak i den hensikt å presse dem til ”frivillig” retur. Våre kommentarer til hvordan et utreisesenter eventuelt bør fungere, må sees atskilt fra en diskusjon om hvem som faktisk skal kunne plasseres på et slikt mottak.

I den grad det finnes et konsept bak ventemottakene, synes det å være at asylsøkere skal presses til å forlate Norge gjennom isolasjon, passivitet, slette boforhold og andre former for psykisk slitasje. En tilnærming hvor mennesker i en utpreget sårbar tilstand med vitende og vilje slites ned for å presses ut av landet, er uakseptabel og i strid med grunnleggende, humane prinsipper.

Hva mer er: Det har vist seg ineffektivt. Et utreisesenter som skal tilrettelegge for retur, er ikke tjent med å bryte ned de menneskene som skal returnere. Dette bekreftes av den meget dårlige suksessraten for retur; eksempelvis skal kun fire asylsøkere ha returnert til hjemlandet fra Lier ventemottak januar-november 2008. Det later til å være flere som forlater Lier bare for å forsvinne inn i Oslos papirløse underverden, enn som faktisk returnerer frivillig til hjemlandet. Uten grunnleggende endringer i retning av mer profesjonaliserte institusjoner, er det vår vurdering at Lier og Fagerli ventemottak bør nedlegges, og beboerne overføres til ordinære mottak, i tråd med det som var alminnelig praksis for asylsøkere med endelig avslag frem til 2004.

Ingen kan si at disse mottakene ikke tærer folk ned. På Lier lever mennesker fra konfliktområder og totalitære regimer som Afghanistan, Irak, Somalia, Sudan, Burundi, Rwanda, Congo DRC, Sierra Leone og Iran under nesten konstant kameraovervåkning, innenfor høye gjerder og med streng adgangskontroll. Dagene er preget av ekstrem inaktivitet; beboerne har verken lov til å arbeide eller gå på skole. De får 100 kroner ukentlig til å dekke alt fra reise til telefon. Det er 7,5 kilometer til Asker, og bussen koster 33 kroner hver vei.

Noen forteller at de røyker teblader fordi de ikke har råd til sigaretter. Noen samler flasker for å kjøpe frukt. Andre, etter å ha gitt opp å få reell hjelp fra helsekontoret, skal ha tydd til både vaskemiddel og løvverk i desperate forsøk på å lege interne smerter. Flere skal gradvis ha gått fra forstanden: begynt å snakke med seg selv, synge for seg selv, kommet hylende inn i tv-rommet, til de har blitt hentet av politiet. Flere beboere som har fulgt sine venners psykiske utvikling gjennom lengre tid, advarer mot faren for selvmord.

Hva beboerne på Lier forteller om personalets behandling, går i retning av trakassering. Det er vanskelig å vurdere holdbarheten av dette. Det er heller ikke nødvendig. Hensikten om å presse folk til retur kan uansett ikke rettferdiggjøre hva en slik tilværelse med tilnærmet isolasjon og ekstrem passivitet gjør med mennesker. Resultatet er ikke at personer resignerer og returnerer, men at de resignerer og i stadig større grad trekker seg tilbake til rommene, inn i økende passivitet.

Noe av det mest paradoksale med Lier ventemottak er den dårlige tilgangen på kommunikasjonsmuligheter. Internettilgangen er begrenset til er par gamle pc-er som med stor uforutsigbarhet er tilgjengelig noen timer hver kveld. Det er generelt heller ingen telefon asylsøkerne kan benytte, ikke engang mot betaling. En så høy grad av avskjæring av forbindelsen med omverdenen kan vanskelig bidra til å tilrettelegge for retur. Tvert om vil kontakt med familie og venner i hjemlandet ofte være en helt sentral del av forberedelsene til en eventuell retur.

Per i dag er det primært de mottaksansatte som skal motivere til retur. Dette er en oppgave som er lite regulert og som de mottaksansatte generelt mangler kompetanse til. Resultatet er at motivasjonen i stor grad synes å utøves gjennom kommentarer av typen ”Hvis du ikke liker maten, kan du reise hjem”. En reell satsning på tilrettelegging for retur kunne blant annet omfatte et bemannet kontor hvor det gis kvalifisert informasjon og bistand, ikke minst gjennom regelmessige samtaler med de enkelte beboerne om deres situasjon. Dette forutsetter en klar rollefordeling, kompetent personale som er uavhengig av de mottaksansatte, og en atmosfære av gjensidig respekt.

Det er på det rene at et utreisesenter er en endestasjon i Norge; alle asylsøkere som overføres hit, vet hva det innebærer. Det er simpelthen ikke behov for å understreke poenget gjennom en så brutal innskrenking av daglige rettigheter at det oppleves krenkende og fungerer nedbrytende. Tvert om vil et utreisesenter med en bostandard på nivå med andre mottak stadig være et av de vanskeligste stedene å befinne seg i dette landet.

Uansett hvordan et ventemottak utformes, vil det være en del asylsøkere som blir værende der år etter år uten noen løsning. Uten en form for tidsgrense for opphold i ventemottak, er dette et problem som vil fortsette å vokse mens vi stadig skyver det foran oss.


Rune Berglund Steen, leder, Grenseland − forum for asylsøkere og flyktninger

Jon Ole Martinsen, rådgiver, Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF)