Jeg har en del ganger blitt spurt hvordan en mer human asyl- og innvandringspolitikk ville se ut. Spørsmålet er komplekst. Likevel er deler av svaret svært enkelt: La oss begynne med å unngå de mest ekstreme tilfellene. La oss begynne med å unngå de avslagene som saksbehandlerne simpelthen må vite vil krenke manges rettsfølelse − de avslagene som saksbehandlerne vet lett kunne fått et helt annet utfall, hadde de bare vært avgjort av andre saksbehandlere.
Nemndlederen som hadde ansvaret for Fozia og Abbas Butt må utmerket godt ha visst at manges rettsfølelse ville bli krenket når et søskenpar som har vokst opp i Norge, ofres på alteret til en (nå død) mors gamle forsyndelse. Han må også ha visst at en så både spesiell og ekstrem sak uten tvil kunne ha fått et annet utfall dersom en annen person hadde vært satt til å avgjøre den. I saker av en så individuell karakter finnes det få absolutte støttepunkter; vedtakene vil dermed i utpreget grad hvile på den enkelte beslutningstager.
Nemndlederen har likevel forsøkt å presse vedtaket inn under et generelt prinsipp om at ulovlig opphold ikke skal utløse oppholdstillatelse. Dette er etablert som et prinsipp i saker hvor eksempelvis en voksen asylsøker oppholder seg ulovlig i Norge. Det har fint liten overføringsverdi til denne saken, hvor søskenparet som barn ikke hadde noe som helst medansvar i det ulovlige oppholdet som fant sted. Det eneste som hadde realitet for dem, var livet de levde i Norge.
Det vises ofte til ”innvandringspolitiske hensyn”, men hva med integreringspolitiske hensyn? Det er tåpelig å fatte vedtak som, ved siden av å være så åpenbart urimelige for dem som rammes direkte, vil stå som skinnende markører for ekskludering også i det videre samfunnet. For mange andre ungdommer med minoritetsbakgrunn både på Holmlia og i andre deler av landet, kan en sak som dette lett oppfattes som en stadfestelse av akkurat hvor elendig det er lov å behandle folk med bakgrunn i et annet land, i dette tilfellet Pakistan.
Ungdommenes sjokk, vantro, sorg og forargelse kan ikke avfeies; den er legitim. De har sett hvordan ungdommer som var dypt forankret i dette samfunnet og som trodde de virkelig var en del av noe ”norsk”, uten videre kan rykkes opp, og at ingenting av det livet de har levd her betyr noe som helst for den norske stat.
Faktum er at uansett hvor saken står i prosessen, har Utlendingsnemnda stadig full adgang til å avslutte den, ved å fatte et nytt vedtak på eget initiativ. Det ville ikke medføre et tap i prestisje. Tvert om − i manges øyne ville nemnda tjene stort på en slik evne og vilje til å tenke seg om en ekstra gang.
Alternativt vil denne saken fortsette å gå. Holmlia-ungdom, både i og utenfor kirken, vil fortsette å bruke ungdomstid på å kjempe mot en stat som oppleves som en overgriper. Daglig vil søskenparets liv spilles bort i kirken som om det er intet verdt, og daglig vil andre ungdommer minnes på den hårsbredden som finnes mellom inkludering og den norske stats totale, livsødeleggende eksklusjon.
Rune Berglund Steen, leder, Grenseland |
