| Samfunnet "Lier ventemottak" |
 |
 |
 |
|
Avdelingsdirektør i UDI Anne Siri Rustad skriver 1. oktober at Lier ventemottak skal "bevisstgjøre personer uten behov for beskyttelse om at framtiden ikke ligger i Norge". Slik jeg opplever det, er hensikten å tvinge mennesker inn i ekstrem sosial og økonomisk isolasjon for å presse dem til å forlate landet. Etter at mottaket nå har eksistert i over to år, og mange asylsøkere har vært her hele tiden, må mottaket regnes som mislykket. Vi som bor i ventemottaket faller i flere grupper. Noen har blitt forsøkt transportert til hjemlandet, men har blitt brakt tilbake av norsk politi og etterlatt her, uten at de vet hva som skal skje videre med dem. Andre har vært her i to år uten at noe som helst har skjedd. Og hvis dere er så sikre på at vi som bor i ventemottaket ikke er flyktninger, hvorfor hender det fortsatt at noen av oss får positive vedtak, også etter at vi har vært her lenge? Dere sier at vi ikke samarbeider. Men vi er her hele tiden. Vi gjemmer oss ikke. Politiet kan komme når som helst og hente oss, vi hindrer dem ikke. Vi ønsker ikke å gjøre noe galt, å leve illegalt. Men vi kan heller ikke reise tilbake til hjemlandet vårt. Så da blir vi på ventemottaket. Er ikke det samarbeid? Et lands myndigheter er ikke bare underlagt et forbud mot tortur; de er også underlagt en plikt til å unngå skade. En asylsøker på Lier har levd i flere måneder under trappen til mottakets resepsjon og stort sett bare forlatt plassen når han har trengt å spise. Han ble nettopp fjernet med makt på grunn av kulden. Hvordan kan man påstå at Lier ikke gjør skade - og potensielt like stor skade som det man ofte omtaler som tortur? Om ikke annet må det settes en tidsgrense for hvor lenge mennesker skal bli værende i et ventemottak. Det sterke presset på oss motiverer i liten grad til retur. Det gjør heller at vi som bor her, vokser sammen og blir mer avhengige av hverandre. Det blir et eget lite samfunn. Det er veldig sjelden at noen hentes av politiet, men det skjedde for bare noen dager siden. To asylsøkere som begge hadde vært her i nesten to år, ble hentet og kjørt til internatet på Trandum for utsendelse. Det var et sjokk. For beboerne som er igjen, føles det som et dødsfall. Det skaper mer frykt, et tettere samfunn, ikke mer retur. "Yonas", beboer ved Lier ventemottak, nedtegnet og oversatt av Grenseland, ved Rune Berglund Steen Earlier article:
|