Dagsavisen, 26 September 2008

Forrige gang ankomststatistikken for asylsøkere økte, lanserte den norske regjeringen innstramninger som resulterte i opprettelsen av ventemottaket på Lier. To år senere er mange av oss fortsatt her. Uten at problemet med ventemottaket er løst, lanserer Regjeringen nye innstramninger som vil føre til at enda flere vil havne i ventemottak. De har skapt en krise som de har lukket øynene for, og nå vil de skape en ny krise.

Vi som bor på Lier ventemottak er fra mange land, blant annet Afghanistan, Irak, Somalia, Sudan, Burundi, Rwanda og Sierra Leone. Vi har avslag på asylsøknaden, men jeg vet jeg ikke kan reise tilbake til landet mitt.

Jeg vil omtale ventemottaket som psykisk tortur. Etter så lang tid her har vi nådd et punkt hvor vi føler oss fullstendig utelatt, hvor det ikke lenger er noe håp. Alle er nedbrutte. Alle er passive. Når folk her ser en nordmann, blir de redde. Er han fra UDI? Er han fra politiet? Man stoler på ingen. Man mister evnen til å forklare seg, man kontrolleres av frykt. Når noen begynner å oppføre seg sånn at det blir uutholdelig, blir de hentet av politiet.

Mottaket er svært overfylt. Fire mennesker med ulik bakgrunn er presset sammen på 6x6 meter. Allerede innenfor den perimeteren er livet vanskelig. Utenfor rommene er det kamera overalt. Privatliv finnes ikke. Det er tre toalett og baderom for førti mennesker. Alt er skittent og ødelagt. Da politikere fra SV kom på besøk, styrte mottaksledelsen dem unna de verste brakkene. Det er alltid lite mat, det hender til og med at folk sloss om maten. Vi får omtrent ingen helsehjelp. Ingen syke skal være her, men flertallet er syke på et eller annet vis.

Det er ingenting å gjøre, dag etter dag, måned etter måned. Vi får 100 kroner per uke som skal dekke alt fra sigaretter og transport til telefoner til slektninger og venner i hjemlandet, for å vite at de har det bra. Det er uansett ingen telefon hvor vi kan kjøpe tid til å ringe. Også internett ble kuttet i juni, den siste reelle kontakten med verden omkring oss. Noen prøver å røyke teblader. Noen samler flasker for å kjøpe frukt. Utenfor mottaket går vi med bøyd hode, uten menneskelig verdighet. En far på mottaket har ikke penger til å gi en gave til sitt barn, som han har med en norsk kvinne. Slik har man tatt bort håpet ved foreldreskapet. Hvorfor ser man ikke de norske barna med foreldre som lider i ventemottakene?

Tre personer jeg kjenner, fra Irak og Iran, har gått fra forstanden mens de har vært her, slik at politiet har tatt dem med til psykiatrisk sykehus. Den ene begynte å sitte på toalettet og snakke og le for seg selv. Flere dager kom han inn i tv-rommet og begynte å hyle av fulle lunger. En annen knuste flere vinduer før de hentet ham. En tredje brøt til sist sammen da han innstendig ba om to toalettruller, og mottakspersonalet nektet å gi ham mer enn én om gangen. Jeg vet ikke hvordan det har gått med dem siden.

Jeg blir trist når jeg hører hva Regjeringen nå vil gjøre med de enslige mindreårige. De kommer hit som unge, de blandes med nordmenn og lærer seg å tenke som nordmenn. Nå skal de settes på vent og få avslag straks de fyller 18. Noen av dem vil trolig ende på Lierskogen. Når man ser noen i den alderen, tenker man med en gang skole. Nå skal de isoleres fra skole, fra samfunn, fra deltagelse, fra alt. Det er min erfaring at fysisk tortur er noe man kan gråte ut av seg, man kan bli normal igjen. Men mental tortur ødelegger deg, du finner ikke tilbake til den du var. På Lierskogen er jeg redd ungdommer i den alderen vil bryte sammen så mye lettere enn vi voksne. Norge vil forlate dem, slik Norge har forlatt oss.


"Yonas", beboer ved Lier ventemottak, nedtegnet og oversatt av Grenseland, ved Rune Berglund Steen